Konsertanmeldelse: Tame Impala

×

Feilmelding

There is a connection error. Test Social Service connections settings at admin/config/social-services/settings.

Konsertanmeldelse: Tame Impala

0

Band: Tame Impala

Sted: Sentrum Scene

Dato: 04.02.2016

 

Godt ut i konserten begynner et utsolgt Sentrum scene plutselig å trampeklappe. Frontfigur og låtskriver Kevin Parker blir forjamset: “What are you clapping for?? Us, hopefully?”, spør han publikum. Keyboardisten er kjapp i vendingen: “Oh thats just the classic norwegian ¾ through a set chant”.

Tekst: Lars Junge

Bandet er steinprofesjonelt. “Show: 21.15”, sto det å lese på nettet. På slaget 21.15 kommer de klappende ut på scenen og setter i gang. Etter en monumental, instrumental åpningslåt, kyler de i gang med hiten “Let It Happen” fra fjorårets “Currents”, som det britiske musikkmagasinet Q kåret til årets beste. Konfettikanonene får kjørt seg.
 
Australske Tame Impala solgte ut Sentrum scene på en knapp dag, om jeg ikke husker helt feil. Forrige gang de spilte her, på turnéen til den glimrende “Lonerism”-platen i 2012, spilte de på Rockefeller. Neste gang spiller de antagelig i Spektrum.
 
Det er Kevin Parker som er Tame Impala. Han lager platene alene. «Når alle skal bidra blir fargen brun», sa han i et nylig intervju med australske Rolling Stone. Han har bare rukket å gi ut tre plater, men fanbasen ser ut til å stige eksponentielt for hvert album han gir ut. Parkers utvikling som låtskriver er tydelig for hver plate, og det er ganske imponerende med tanke på hvor sterk debutplaten, “Innerspeaker” (2010) er. Hvor skal det ende, liksom? Sonisk har han utviklet seg også, noe som gav utslag på konserten torsdag kveld. Mye av det nye låtmaterialet er mer elektronisk enn tidligere, og som følge var det mye som lå på backtrack. Bandet spilte selvsagt oppå de programmerte sporene, men det låt tidvis ganske prosessert. Skillet ble tydelig da de drog i gang åpningskuttet på “Innerspeaker”, “It Is Not Meant To Be”: plutselig låt de som et band med trommer, bass, to gitarer og orgel. Da de slo over til en nyere låt igjen, endret lydbildet seg radikalt. Men, bare så det er sagt, det låt jo selvsagt glimrende. Parkers låter er popgull – fulle av subtile referanser, ikke åpenbare, men som ligger og lurer bak hvert eneste vers og refreng. Beatles, Michael Jackson og den slags, nennsomt innpakket i et psykedelisk 2016-lydbilde.
 
De spiller foran et lerret med fargefulle mønster som minner mest om en screensaver fra sent 90-tall. Det er tydligvis ikke her Tame Impala bruker pengene sine, men det er greit. Lyskanoner og epileptisk strobelys går i ett bankende gjennom stort sett hele konserten. Bandet går av scenen etter en drøy time. Etter et par minutter med applaus, kommer stjerna, Kevin Parker, ut på scenen igjen, slår ut med keitete jazz-hands og sier: «Well, we’re back!». Ekstranummeret holder de seg heldigvis ikke for gode til å tilby. Vi spør oss selv, hva er det de ikke har spilt? Bandet drar i gang med “Feels Like We Only Go Backwards” til salens elleville beistring. Kun noen forknytte sjeler unlater å synge med på den gnistrende låten.
 
Dette var en sånn konsert der alle går ut av lokalet med et smil om munnen – og i bedre humør enn de kom i. Sånn skal det gjøres. Pur popmagi.
 
DSC_0078 Bildet er fra Tame Impalas konsert på Sentrum Scene 2016. Foto: Konsertanmelderen himself.

 

Sjekk også

005_tame_impala_oya_070813

Øya 2013: Tame Impala skapte drivende rytmer. Foto: Stian Schløsser Møller.


 

Tame Impala covrer Michael Jackson

Originally published by larsjunge, Deichmanske bibliotek.

Innleggstype: 
Sjangre: 
Artist: 
Comments: 
    (0)